En Provencalsk hemmelighet...

Fox-Amphoux er ikke akkurat verdens navle der den lille landsbyen har gjemt seg, godt og vel et par timers kjøretur fra Nice. Hadde ikke et tilfeldig bekjentskap nevnt navnet dagen før ville jeg antakelig ha gått glipp av en pussig, men god opplevelse.

Om dagtemperaturene er nesten på høyde med en norsk sommer ligger det et lett høstlig drag i lufta når vi setter kursen vekk fra turistbyer og travle landsbyboere, mot et provencalsk bølgende landskap der skogstrekningene gjennomlyses av sola og veien bukter seg opp mot store sletter omgitt av åser.

Fjellmassivet som rommer en av verdens største canyons – Gorges du Verdon – skimtes i det fjerne i det vi svinger opp til Fox-Amphoux og ender på en parkeringsplass i utkant av byen, omtrent slik den ser ut alle andre steder.

Det vil vise seg at parkeringsplassen er ett av de få tegnene på at besøkende i det hele finner veien hit. Stillheten er det første, og det siste, slående kjennetegnet på denne merkelige byen. Det er ingen trafikk og absolutt ikke mennesker her; vel, inntil vi passerer et ”logi” der en dame kommer ut og hilser høflig ”bonjour”, tett fulgt av ”är ni norrmän?”.

Damen fra Stockholm viste seg å være en av fem – seks deltakere på et kurs i regi av keramiker Eva; en av flere kunstnere som åpenbart har funnet seg til rette med atelier og arbeidsrom i denne harmoniens høyborg. Lunchtid en mandag mot slutten av september er åpenbart ikke tidspunktet for de store aktivitetene her i byen, men dette var det nærmeste vi kunne komme noen med en viss tilknytning til stedet.

Fox-Amphoux er en velpleiet liten by antakelig med en historie langt ut over det fattbare. Nå er det 16- og 1700-tallshusene som gjør byen der selv ruiner og fraflyttede hus er en del av den nesten skremmende idyllen. Riktignok er kirken åpen og det er antakelig liv innenfor vinduene i det lille hotellet som klynger seg opp mot den, men ingen kafé, ikke en butikk – ingenting…

Nesten nye, blå gatenavnskilt som angir ”Urmakergaten”, ”Kirkeplassen” og ”Fengselspassasjen” avløses av det mer gjennomgående ”À vendre”; ”til salgs”. Påtakelig mange hus, antakelig av vidt forskjellig standard og størrelse nærmest skriker etter nye eiere. I mellomtiden må landsbyen åpenbart ha en god fe som rydder, steller og holder orden på alt fra gater og fasader til hekker og blomster.

Selv om den offisielle ”Provence Web” antyder at restene etter et snev av historisk storhet trekker til seg mange besøkende er det vanskelig å tro at tornerosesøvnen lar seg ødelegge. I mine øyne hjelper det knapt at en av revolusjonens store skal være født her…

Men det var strengt tatt ikke landsbyen som var selve målet denne dagen. Vi hadde hørt om dette spesielle lunchstedet nedenfor åsen. Vår hjemmelsmann antydet noe med et ”slags kommunesenter” og et postkontor. Det var ikke vanskelig å finne kommunesenteret, men hvem kunne vel ane at treklyngen i veikrysset gjemmer en hemmelighet som stadig flere har fått tak i.

Vi var advart på forhånd; ”her er det ikke mulig å få plass om en ikke bestiller…” Etter først å ha rotet seg inn i en altmuligbutikk i miniformat på det ene hushjørnet, bak ett og annet bord med plaststoler og en seks, sju spisegjester ble vi høflig henvist til det andre hjørnet.

Bak døren med gardiner og en masse håndskrevne beskjeder åpenbarte det seg en fordums verden. Innerst i lokalet flokket en del mannfolk seg om disken, der innehaveren i heftig dialog med gjestene skjenket pastis i en fart som sømmer seg en lokal krovert; langs veggene var det små og store bord, sirlig nummerert på papirduken med tusj og dekket med lysegrønne tallerkner, kjøkkenglass, kniv og gaffel.

Jeg tror ikke helt jeg enset dette før-respatexinteriøret og dekorasjonene i lokalet. Oppmerksomheten festet seg ved noe helt annet, som mitt reisefølge karakteriserte på følgende vis: ”Aldri har varmen fra gjestene og vertskapet overgått varmen fra ovnene på en slik måte”. Men det var en underlig blanding av gjester i og utenfor etablissementet under denne mandagslunchen; landarbeidere, håndtverkere og sjåfører i skjønn forening med langveisfarende finere fruer og deres ektemenn i øvre middelalder.

Vi forsøkte et forsiktig ”skulle det være noe ledig…”, men blir av en hyggelig og beklagende, men bestemt vertinne fortalt at ”dessverre, men uten bordbestilling…”. Så var det ett eller som skjedde der inne. En dame langs veggen hever stemmen og karene foran bardisken gestikulerer; signalet er tydelig: ”Vent litt!” Deres forbønn eller hva det nå var gikk tydeligvis inn og vi fikk tommelen opp før Madame smilende kunne fortelle at dette skulle la seg ordne, om enn utendørs.

Slik ble det til at vi til prisen av 25 euro for to gasset oss i paté og charcuterie til forrett, kanin i saus med pasta og noe parmesanliknende til hovedrett, ost som en avslutning før det var crème caramel til dessert. Riktignok var ikke kaffen og annet drikke inkludert, men prisen på pastis, øl og vin vil neppe komme til å avskrekke noen som helst.

Under måltidet kom de fra fjern og nær, men uten bordbestilling hjelper det ikke om du kjører cabriolet og har stråhatt. Og skulle du tro at du har noen som helst valgmuligheter, så tar du feil; menyen er gitt for dagen, men det er mulig at du kan forhandle deg frem til å kutte ut osten.

Ved å ta huset og lokalet i øyesyn vil trolig ingen en gang reflektere over å gjøre et stopp i dette veikrysset. Men for oss som har vært der, vil Chantal og Jean – og deres gjester - være hemmeligheten vi deler med de utvalgte som fortjener å kjenne varmen….