mandag 15. november 2010

Den greske metoden

Min greske nabo gjorde ikke mye vesen av seg. For så vidt kan forklaringen være enkel; vårt naboskap på øya i Egeerhavet varte bare en god uke og det begynner å bli et anselig antall år siden, så hukommelsen kan spille meg et puss. Forresten tror jeg ikke vi gjorde mye for å bli kjent heller, vårt beskjedne nikk i ny og ne holdt i massevis. Likevel var det noe som festet seg…

Dette var min første ferie i Hellas noensinne og jeg nøt morgenen, døste i varmen og inntok sjøutsikten fra balkongen i det lille hotellet høyt oppe i åskanten. Uten en drakme hadde jeg langt på natt blitt satt av i bunnen av bakken og vært nødt til å slepe kofferten opp til hotellet sammen med et par andre gjester, ledsaget av en elskelig eldre dame.

Fraværet av valuta skulle vise seg å være det minste problemet; det kommer alltids en tid for betaling forklarte mitt vertspar meg da jeg beveget meg ned i minimarkedet deres for å handle frokost, og det hastet ikke om jeg forsto dem rett. Dessuten var nærmeste minibank inne i byen, noen kilometer unna.

I behagelig sløvt feriemodus var det bare så vidt jeg registrerte hva som foregikk rundt meg. Derfor var det sikkert en tilfeldighet at jeg registrerte min nye nabo i øyekroken, tilsynelatende oppstått fra ingenting. Senere gikk det opp for meg at den uferdige betongkonstruksjonen på naboeiendommen inneholdt mer enn leiligheten på nedre plan der eieren og hans familie nå bodde.

Scenen jeg mer eller mindre bevisst ble vitne til denne morgenen skulle komme til å utspille seg hver dag så lenge naboskapet vårt varte, og ble etter hvert til min lille historie.

Jeg ser naboen retter ryggen, drar inn morgenluften og tar et overblikk over de nære omgivelsene før han umerkelig er borte igjen; det tar tid før han er tilbake og trekker inn i husværet for det jeg innbiller meg må være en kopp kaffe.

Smått om senn kommer han til syne igjen. Denne gangen nøler han ikke; griper et par velbrukte arbeidssko, en bøtte og murerskje før han begir seg inn i labyrinten av rom og ganger. I det fjerne hører jeg hvordan arbeidet foregår ett eller annet sted der inne. Men varmen setter nok en stopper for muligheten til å arbeide effektivt og snart er det pause igjen, denne gang mer siestapreget.

Før temperaturen har nådd et levelig nivå er han tilbake i enda roligere takt enn tidligere. Nå stopper han opp og i min bevissthet mønstrer han hver bit av dette som skal bli familiens levebrød; ansiktsuttrykket forteller meg hvor overveldende fornøyd han er med livet og livsverket.

Min nabo beveger seg rundt på nybygget med eiermine, og det er først idet han passerer i den utvendige trappen at jeg blir oppmerksom på detaljene ved toppetasjen. Dørhåndtaket er pakket pent inn i aluminiumsfolie og mens jeg betrakter den stillferdige naboen min ser jeg hvordan han trekker pusten, åpner døren og til og med bakfra fornemmer jeg smilet idet han passerer dørstokken.

Det lille innblikket jeg får i en ”hemmelig” verden sier meg at her er det ikke spart på noe, og skjønner at dette er den egentlige ”Privaten” for tiden som kommer, når alt er ferdig.

Senere besøk har vist at det tok tid, men det lille bostedet med studios for utleie til turistene ble ferdig. Min tilfeldige nabo fra mange år tilbake ser stadig like fornøyd ut og jeg tror fullt og fast på at den greske metoden virker:

Hvorfor ikke stoppe opp og betrakte verket, dvele ved det og konstatere at du har lykkes. Tilfredsstillelsen gir krefter til det som ligger foran. - Så får det heller være at det tar litt lengre tid!

søndag 7. november 2010

Jaktflørt

Min firbente turkamerat er ingen utpreget jeger og i likhet med sin herre ganske så fredselskende. Vi oppsøker derfor sjelden terreng der grønnkledde med signalrød cap og børse over skulderen sniker seg tilsynelatende formålsløst rundt. Så det var mer for uhell å regne da vi for noen uker siden dumpet midt opp i småviltjakten…




Idet jeg åpner bildøren og slipper duften av høst inn får jeg øye på min venn i speilet; han spisser ører og er slett ikke like ivrig etter å komme seg ut som han pleier. Det er først etter noen meter at jeg også blir vâr hundeglam og like etter et skudd i det fjerne.

Til tross for vårt perifere forhold til jakten er det ingen av oss som egentlig er skuddredde og dermed legger vi i vei uten særlige tanker for hva som kan komme til å møte oss. Og forresten er det lite trolig at noen vil forveksle akkurat oss med småvilt.

Vi har forsert en bakke og runder en slak sving på veien når den særegne bjeffingen tiltar ett eller annet sted i åsen ovenfor oss. Ikke er det mulig å lokalisere, men noe er tydeligvis på gang. Det er da vi får se en som kommer mot oss i fullt firsprang, men som besinner seg en tretti – førti meter unna, stopper et øyeblikk og tar oss i øyesyn.

Om det var bare jeg som så det skal være usagt, - for nå går alt veldig rolig for seg… Det er en praktfull hare som har gjort en nitti graders vending og sitter i profil bare noen meter unna. Han (?) avveier situasjonen et øyeblikk, konstaterer at vi ikke representerer fienden, - før turen fortsetter ned skråningen i rimelig stor fart.

Vi lar oss ikke vippe av pinnen og fortsetter ufortrødent, men har ikke kommet langt før vi hører ett eller annet som melder sin ankomst i terrenget ovenfor. Ut fra buskene kommer ei harehundtispe, utstyrt med både varselvest og det som må være en antenne stikkende opp fra halsbåndet. Hun bråstopper, mønstrer min sidemann som nå tilsynelatende inntar holdningen som best kan betegnes som ”høy og mørk”; et øyeblikk fikk jeg følelsen av at det var han som gikk tur med meg, ikke omvendt.

Damen var litt forfjamset, men lar seg åpenbart sjarmere og starter på en eller annen slags dialog uten å ofre meg så mye som et blikk. Men hvor lenge var Adam i Paradis…? Om hun hadde fått ordre fra oven eller det bare gikk opp for henne at hun var på jobb, vet ikke jeg; plutselig rykker hun til, trekker seg tilbake med en lett beklagende mine og er i gang med jakten igjen.

Min ikke-jagende venn sto igjen med et uttrykk som ikke var til å misforstå, men tok seg kraftig sammen da vi omsider kunne fortsette vår ferd mot toppen. Episoden er heller ikke gjenstand for noen særlig oppmerksomhet i ettertid så vidt jeg kan forstå, men det hender vi veksler megetsigende blikk idet vi passerer stedet der jaktflørten fant sted.