søndag 17. juli 2011

Marias strand

Marias strand er gjestmild med finslipte, glitrende steiner i vannkanten når sola står høyt og varmen tar tak. Magisk en kveldsstund idet lyset finner blåtonen; mystisk når mørket gir dønningene og stjernene roller som veivisere.

Det sies at hun alltid har vært her. Men om du spør, er det ingen som helt vet hvor lenge Maria har bodd i huset gjemt bak grønt løvverk, voksent bambuskjerr og et gjerde av drivved.

Mørkkledt og unnselig vandret hun hver dag i mange år langs stranden for å pynte med blomster i den lille kirken. Nå er det heller sjelden at den spede skikkelsen gjør badegjestene selskap på det viset.





Omtrent der Marias eiendom slutter holdt skomakeren til. Huset hans balanserte mellom land og strand, og selv mange år etter at skomakeren selv hadde forlatt denne verden holdt det stand mot vinterstormene. En tøff novemberdag ble bølgene for glupske og sakte men sikkert forsvant syl og lest i ruinene, om de ikke ble skylt på havet og landet på en helt annen strand.


Fordums storhet har også sin plass her. En gang så idylliske feriehus med herskapelig preg er sviktet av sine eiere og begynner å gå i oppløsning. Nå er det den andre siden av neset som gjelder; arvinger og nyrike har funnet sin plass der stål og betong holder glasset på plass og sikrer panoramautsikten i retning av det som en gang var fiendeland.


Det er dette neset det greske forsvaret fant det for godt å utstyre med en stridsvogn kamuflert med bølgeblikk. Om det er det osmanske rikets erobringer på midten av 1400-tallet som har bidratt til en standhaftig holdning overfor tyrkerne på den andre siden av stredet er vel heller tvilsomt. Sannsynligheten er nok større for at det er mer moderne historiske viderverdigheter som har gjort seg gjeldende i forholdet mellom de to landene helt opp til vår tid.



Maria er nøysom i sinn og skinn, slik øyfolket stort sett er det. Når marinen eskorterer George Bush sr. og hans greske redervenn i cruiseskip opp i lokale farvann og de suser forbi på veien noen meter unna er det egentlig ingen som vet å bry seg.


Stranden er lang, - veldig lang… Idet ferien tar til for alvor og byfolket fra Aten kommer seg vekk fra sine hverdagslige gjøremål oversvømmes den av de unge hippe forretningsfolkene, av hjemvendte småkonger og storfamiliene med medlemmer i alle aldre. Da finnes det ikke en ledig solseng, skyggefull plass under trærne eller for den saks skyld knapt et ledig ouzo-glass.


Men dette er Marias strand; for oss andre er den bare til låns for en stakket stund. Når sjøen ligger speilblank og nettene blir kjøligere stables stoler og bord inn i trange tavernaer, de små bostedene lukkes og eierne vender tilbake til hiet.


Maria inviterer ikke nettopp til konversasjon. Men møter du henne og ofrer et lite vink eller et ”kalimera” skal du ikke utelukke at belønningen er et smil tilbake under den brede bremmen. Og når vinterstormene igjen tar tak igjen er det hennes privilegium å reflektere over landsmenn og nordboere i alle varianter, deres liv og levnet her på hennes egen strand.

mandag 15. november 2010

Den greske metoden

Min greske nabo gjorde ikke mye vesen av seg. For så vidt kan forklaringen være enkel; vårt naboskap på øya i Egeerhavet varte bare en god uke og det begynner å bli et anselig antall år siden, så hukommelsen kan spille meg et puss. Forresten tror jeg ikke vi gjorde mye for å bli kjent heller, vårt beskjedne nikk i ny og ne holdt i massevis. Likevel var det noe som festet seg…

Dette var min første ferie i Hellas noensinne og jeg nøt morgenen, døste i varmen og inntok sjøutsikten fra balkongen i det lille hotellet høyt oppe i åskanten. Uten en drakme hadde jeg langt på natt blitt satt av i bunnen av bakken og vært nødt til å slepe kofferten opp til hotellet sammen med et par andre gjester, ledsaget av en elskelig eldre dame.

Fraværet av valuta skulle vise seg å være det minste problemet; det kommer alltids en tid for betaling forklarte mitt vertspar meg da jeg beveget meg ned i minimarkedet deres for å handle frokost, og det hastet ikke om jeg forsto dem rett. Dessuten var nærmeste minibank inne i byen, noen kilometer unna.

I behagelig sløvt feriemodus var det bare så vidt jeg registrerte hva som foregikk rundt meg. Derfor var det sikkert en tilfeldighet at jeg registrerte min nye nabo i øyekroken, tilsynelatende oppstått fra ingenting. Senere gikk det opp for meg at den uferdige betongkonstruksjonen på naboeiendommen inneholdt mer enn leiligheten på nedre plan der eieren og hans familie nå bodde.

Scenen jeg mer eller mindre bevisst ble vitne til denne morgenen skulle komme til å utspille seg hver dag så lenge naboskapet vårt varte, og ble etter hvert til min lille historie.

Jeg ser naboen retter ryggen, drar inn morgenluften og tar et overblikk over de nære omgivelsene før han umerkelig er borte igjen; det tar tid før han er tilbake og trekker inn i husværet for det jeg innbiller meg må være en kopp kaffe.

Smått om senn kommer han til syne igjen. Denne gangen nøler han ikke; griper et par velbrukte arbeidssko, en bøtte og murerskje før han begir seg inn i labyrinten av rom og ganger. I det fjerne hører jeg hvordan arbeidet foregår ett eller annet sted der inne. Men varmen setter nok en stopper for muligheten til å arbeide effektivt og snart er det pause igjen, denne gang mer siestapreget.

Før temperaturen har nådd et levelig nivå er han tilbake i enda roligere takt enn tidligere. Nå stopper han opp og i min bevissthet mønstrer han hver bit av dette som skal bli familiens levebrød; ansiktsuttrykket forteller meg hvor overveldende fornøyd han er med livet og livsverket.

Min nabo beveger seg rundt på nybygget med eiermine, og det er først idet han passerer i den utvendige trappen at jeg blir oppmerksom på detaljene ved toppetasjen. Dørhåndtaket er pakket pent inn i aluminiumsfolie og mens jeg betrakter den stillferdige naboen min ser jeg hvordan han trekker pusten, åpner døren og til og med bakfra fornemmer jeg smilet idet han passerer dørstokken.

Det lille innblikket jeg får i en ”hemmelig” verden sier meg at her er det ikke spart på noe, og skjønner at dette er den egentlige ”Privaten” for tiden som kommer, når alt er ferdig.

Senere besøk har vist at det tok tid, men det lille bostedet med studios for utleie til turistene ble ferdig. Min tilfeldige nabo fra mange år tilbake ser stadig like fornøyd ut og jeg tror fullt og fast på at den greske metoden virker:

Hvorfor ikke stoppe opp og betrakte verket, dvele ved det og konstatere at du har lykkes. Tilfredsstillelsen gir krefter til det som ligger foran. - Så får det heller være at det tar litt lengre tid!

søndag 7. november 2010

Jaktflørt

Min firbente turkamerat er ingen utpreget jeger og i likhet med sin herre ganske så fredselskende. Vi oppsøker derfor sjelden terreng der grønnkledde med signalrød cap og børse over skulderen sniker seg tilsynelatende formålsløst rundt. Så det var mer for uhell å regne da vi for noen uker siden dumpet midt opp i småviltjakten…




Idet jeg åpner bildøren og slipper duften av høst inn får jeg øye på min venn i speilet; han spisser ører og er slett ikke like ivrig etter å komme seg ut som han pleier. Det er først etter noen meter at jeg også blir vâr hundeglam og like etter et skudd i det fjerne.

Til tross for vårt perifere forhold til jakten er det ingen av oss som egentlig er skuddredde og dermed legger vi i vei uten særlige tanker for hva som kan komme til å møte oss. Og forresten er det lite trolig at noen vil forveksle akkurat oss med småvilt.

Vi har forsert en bakke og runder en slak sving på veien når den særegne bjeffingen tiltar ett eller annet sted i åsen ovenfor oss. Ikke er det mulig å lokalisere, men noe er tydeligvis på gang. Det er da vi får se en som kommer mot oss i fullt firsprang, men som besinner seg en tretti – førti meter unna, stopper et øyeblikk og tar oss i øyesyn.

Om det var bare jeg som så det skal være usagt, - for nå går alt veldig rolig for seg… Det er en praktfull hare som har gjort en nitti graders vending og sitter i profil bare noen meter unna. Han (?) avveier situasjonen et øyeblikk, konstaterer at vi ikke representerer fienden, - før turen fortsetter ned skråningen i rimelig stor fart.

Vi lar oss ikke vippe av pinnen og fortsetter ufortrødent, men har ikke kommet langt før vi hører ett eller annet som melder sin ankomst i terrenget ovenfor. Ut fra buskene kommer ei harehundtispe, utstyrt med både varselvest og det som må være en antenne stikkende opp fra halsbåndet. Hun bråstopper, mønstrer min sidemann som nå tilsynelatende inntar holdningen som best kan betegnes som ”høy og mørk”; et øyeblikk fikk jeg følelsen av at det var han som gikk tur med meg, ikke omvendt.

Damen var litt forfjamset, men lar seg åpenbart sjarmere og starter på en eller annen slags dialog uten å ofre meg så mye som et blikk. Men hvor lenge var Adam i Paradis…? Om hun hadde fått ordre fra oven eller det bare gikk opp for henne at hun var på jobb, vet ikke jeg; plutselig rykker hun til, trekker seg tilbake med en lett beklagende mine og er i gang med jakten igjen.

Min ikke-jagende venn sto igjen med et uttrykk som ikke var til å misforstå, men tok seg kraftig sammen da vi omsider kunne fortsette vår ferd mot toppen. Episoden er heller ikke gjenstand for noen særlig oppmerksomhet i ettertid så vidt jeg kan forstå, men det hender vi veksler megetsigende blikk idet vi passerer stedet der jaktflørten fant sted.

tirsdag 28. september 2010

En Provencalsk hemmelighet...

Fox-Amphoux er ikke akkurat verdens navle der den lille landsbyen har gjemt seg, godt og vel et par timers kjøretur fra Nice. Hadde ikke et tilfeldig bekjentskap nevnt navnet dagen før ville jeg antakelig ha gått glipp av en pussig, men god opplevelse.

Om dagtemperaturene er nesten på høyde med en norsk sommer ligger det et lett høstlig drag i lufta når vi setter kursen vekk fra turistbyer og travle landsbyboere, mot et provencalsk bølgende landskap der skogstrekningene gjennomlyses av sola og veien bukter seg opp mot store sletter omgitt av åser.




Fjellmassivet som rommer en av verdens største canyons – Gorges du Verdon – skimtes i det fjerne i det vi svinger opp til Fox-Amphoux og ender på en parkeringsplass i utkant av byen, omtrent slik den ser ut alle andre steder.


Det vil vise seg at parkeringsplassen er ett av de få tegnene på at besøkende i det hele finner veien hit. Stillheten er det første, og det siste, slående kjennetegnet på denne merkelige byen. Det er ingen trafikk og absolutt ikke mennesker her; vel, inntil vi passerer et ”logi” der en dame kommer ut og hilser høflig ”bonjour”, tett fulgt av ”är ni norrmän?”.


Damen fra Stockholm viste seg å være en av fem – seks deltakere på et kurs i regi av keramiker Eva; en av flere kunstnere som åpenbart har funnet seg til rette med atelier og arbeidsrom i denne harmoniens høyborg. Lunchtid en mandag mot slutten av september er åpenbart ikke tidspunktet for de store aktivitetene her i byen, men dette var det nærmeste vi kunne komme noen med en viss tilknytning til stedet.


Fox-Amphoux er en velpleiet liten by antakelig med en historie langt ut over det fattbare. Nå er det 16- og 1700-tallshusene som gjør byen der selv ruiner og fraflyttede hus er en del av den nesten skremmende idyllen. Riktignok er kirken åpen og det er antakelig liv innenfor vinduene i det lille hotellet som klynger seg opp mot den, men ingen kafé, ikke en butikk – ingenting…


Nesten nye, blå gatenavnskilt som angir ”Urmakergaten”, ”Kirkeplassen” og ”Fengselspassasjen” avløses av det mer gjennomgående ”À vendre”; ”til salgs”. Påtakelig mange hus, antakelig av vidt forskjellig standard og størrelse nærmest skriker etter nye eiere. I mellomtiden må landsbyen åpenbart ha en god fe som rydder, steller og holder orden på alt fra gater og fasader til hekker og blomster.


Selv om den offisielle ”Provence Web” antyder at restene etter et snev av historisk storhet trekker til seg mange besøkende er det vanskelig å tro at tornerosesøvnen lar seg ødelegge. I mine øyne hjelper det knapt at en av revolusjonens store skal være født her…


Men det var strengt tatt ikke landsbyen som var selve målet denne dagen. Vi hadde hørt om dette spesielle lunchstedet nedenfor åsen. Vår hjemmelsmann antydet noe med et ”slags kommunesenter” og et postkontor. Det var ikke vanskelig å finne kommunesenteret, men hvem kunne vel ane at treklyngen i veikrysset gjemmer en hemmelighet som stadig flere har fått tak i.


Vi var advart på forhånd; ”her er det ikke mulig å få plass om en ikke bestiller…” Etter først å ha rotet seg inn i en altmuligbutikk i miniformat på det ene hushjørnet, bak ett og annet bord med plaststoler og en seks, sju spisegjester ble vi høflig henvist til det andre hjørnet.

Bak døren med gardiner og en masse håndskrevne beskjeder åpenbarte det seg en fordums verden. Innerst i lokalet flokket en del mannfolk seg om disken, der innehaveren i heftig dialog med gjestene skjenket pastis i en fart som sømmer seg en lokal krovert; langs veggene var det små og store bord, sirlig nummerert på papirduken med tusj og dekket med lysegrønne tallerkner, kjøkkenglass, kniv og gaffel.



Jeg tror ikke helt jeg enset dette før-respatexinteriøret og dekorasjonene i lokalet. Oppmerksomheten festet seg ved noe helt annet, som mitt reisefølge karakteriserte på følgende vis: ”Aldri har varmen fra gjestene og vertskapet overgått varmen fra ovnene på en slik måte”. Men det var en underlig blanding av gjester i og utenfor etablissementet under denne mandagslunchen; landarbeidere, håndtverkere og sjåfører i skjønn forening med langveisfarende finere fruer og deres ektemenn i øvre middelalder.


Vi forsøkte et forsiktig ”skulle det være noe ledig…”, men blir av en hyggelig og beklagende, men bestemt vertinne fortalt at ”dessverre, men uten bordbestilling…”. Så var det ett eller som skjedde der inne. En dame langs veggen hever stemmen og karene foran bardisken gestikulerer; signalet er tydelig: ”Vent litt!” Deres forbønn eller hva det nå var gikk tydeligvis inn og vi fikk tommelen opp før Madame smilende kunne fortelle at dette skulle la seg ordne, om enn utendørs.


Slik ble det til at vi til prisen av 25 euro for to gasset oss i paté og charcuterie til forrett, kanin i saus med pasta og noe parmesanliknende til hovedrett, ost som en avslutning før det var crème caramel til dessert. Riktignok var ikke kaffen og annet drikke inkludert, men prisen på pastis, øl og vin vil neppe komme til å avskrekke noen som helst.


Under måltidet kom de fra fjern og nær, men uten bordbestilling hjelper det ikke om du kjører cabriolet og har stråhatt. Og skulle du tro at du har noen som helst valgmuligheter, så tar du feil; menyen er gitt for dagen, men det er mulig at du kan forhandle deg frem til å kutte ut osten.


Ved å ta huset og lokalet i øyesyn vil trolig ingen en gang reflektere over å gjøre et stopp i dette veikrysset. Men for oss som har vært der, vil Chantal og Jean – og deres gjester - være hemmeligheten vi deler med de utvalgte som fortjener å kjenne varmen….