Den greske metoden

Min greske nabo gjorde ikke mye vesen av seg. For så vidt kan forklaringen være enkel; vårt naboskap på øya i Egeerhavet varte bare en god uke og det begynner å bli et anselig antall år siden, så hukommelsen kan spille meg et puss. Forresten tror jeg ikke vi gjorde mye for å bli kjent heller, vårt beskjedne nikk i ny og ne holdt i massevis. Likevel var det noe som festet seg…

Dette var min første ferie i Hellas noensinne og jeg nøt morgenen, døste i varmen og inntok sjøutsikten fra balkongen i det lille hotellet høyt oppe i åskanten. Uten en drakme hadde jeg langt på natt blitt satt av i bunnen av bakken og vært nødt til å slepe kofferten opp til hotellet sammen med et par andre gjester, ledsaget av en elskelig eldre dame.

Fraværet av valuta skulle vise seg å være det minste problemet; det kommer alltids en tid for betaling forklarte mitt vertspar meg da jeg beveget meg ned i minimarkedet deres for å handle frokost, og det hastet ikke om jeg forsto dem rett. Dessuten var nærmeste minibank inne i byen, noen kilometer unna.

I behagelig sløvt feriemodus var det bare så vidt jeg registrerte hva som foregikk rundt meg. Derfor var det sikkert en tilfeldighet at jeg registrerte min nye nabo i øyekroken, tilsynelatende oppstått fra ingenting. Senere gikk det opp for meg at den uferdige betongkonstruksjonen på naboeiendommen inneholdt mer enn leiligheten på nedre plan der eieren og hans familie nå bodde.

Scenen jeg mer eller mindre bevisst ble vitne til denne morgenen skulle komme til å utspille seg hver dag så lenge naboskapet vårt varte, og ble etter hvert til min lille historie.

Jeg ser naboen retter ryggen, drar inn morgenluften og tar et overblikk over de nære omgivelsene før han umerkelig er borte igjen; det tar tid før han er tilbake og trekker inn i husværet for det jeg innbiller meg må være en kopp kaffe.

Smått om senn kommer han til syne igjen. Denne gangen nøler han ikke; griper et par velbrukte arbeidssko, en bøtte og murerskje før han begir seg inn i labyrinten av rom og ganger. I det fjerne hører jeg hvordan arbeidet foregår ett eller annet sted der inne. Men varmen setter nok en stopper for muligheten til å arbeide effektivt og snart er det pause igjen, denne gang mer siestapreget.

Før temperaturen har nådd et levelig nivå er han tilbake i enda roligere takt enn tidligere. Nå stopper han opp og i min bevissthet mønstrer han hver bit av dette som skal bli familiens levebrød; ansiktsuttrykket forteller meg hvor overveldende fornøyd han er med livet og livsverket.

Min nabo beveger seg rundt på nybygget med eiermine, og det er først idet han passerer i den utvendige trappen at jeg blir oppmerksom på detaljene ved toppetasjen. Dørhåndtaket er pakket pent inn i aluminiumsfolie og mens jeg betrakter den stillferdige naboen min ser jeg hvordan han trekker pusten, åpner døren og til og med bakfra fornemmer jeg smilet idet han passerer dørstokken.

Det lille innblikket jeg får i en ”hemmelig” verden sier meg at her er det ikke spart på noe, og skjønner at dette er den egentlige ”Privaten” for tiden som kommer, når alt er ferdig.

Senere besøk har vist at det tok tid, men det lille bostedet med studios for utleie til turistene ble ferdig. Min tilfeldige nabo fra mange år tilbake ser stadig like fornøyd ut og jeg tror fullt og fast på at den greske metoden virker:

Hvorfor ikke stoppe opp og betrakte verket, dvele ved det og konstatere at du har lykkes. Tilfredsstillelsen gir krefter til det som ligger foran. - Så får det heller være at det tar litt lengre tid!