Jaktflørt

Min firbente turkamerat er ingen utpreget jeger og i likhet med sin herre ganske så fredselskende. Vi oppsøker derfor sjelden terreng der grønnkledde med signalrød cap og børse over skulderen sniker seg tilsynelatende formålsløst rundt. Så det var mer for uhell å regne da vi for noen uker siden dumpet midt opp i småviltjakten…

Idet jeg åpner bildøren og slipper duften av høst inn får jeg øye på min venn i speilet; han spisser ører og er slett ikke like ivrig etter å komme seg ut som han pleier. Det er først etter noen meter at jeg også blir vâr hundeglam og like etter et skudd i det fjerne.

Til tross for vårt perifere forhold til jakten er det ingen av oss som egentlig er skuddredde og dermed legger vi i vei uten særlige tanker for hva som kan komme til å møte oss. Og forresten er det lite trolig at noen vil forveksle akkurat oss med småvilt.

Vi har forsert en bakke og runder en slak sving på veien når den særegne bjeffingen tiltar ett eller annet sted i åsen ovenfor oss. Ikke er det mulig å lokalisere, men noe er tydeligvis på gang. Det er da vi får se en som kommer mot oss i fullt firsprang, men som besinner seg en tretti – førti meter unna, stopper et øyeblikk og tar oss i øyesyn.

Om det var bare jeg som så det skal være usagt, - for nå går alt veldig rolig for seg… Det er en praktfull hare som har gjort en nitti graders vending og sitter i profil bare noen meter unna. Han (?) avveier situasjonen et øyeblikk, konstaterer at vi ikke representerer fienden, - før turen fortsetter ned skråningen i rimelig stor fart.

Vi lar oss ikke vippe av pinnen og fortsetter ufortrødent, men har ikke kommet langt før vi hører ett eller annet som melder sin ankomst i terrenget ovenfor. Ut fra buskene kommer ei harehundtispe, utstyrt med både varselvest og det som må være en antenne stikkende opp fra halsbåndet. Hun bråstopper, mønstrer min sidemann som nå tilsynelatende inntar holdningen som best kan betegnes som ”høy og mørk”; et øyeblikk fikk jeg følelsen av at det var han som gikk tur med meg, ikke omvendt.

Damen var litt forfjamset, men lar seg åpenbart sjarmere og starter på en eller annen slags dialog uten å ofre meg så mye som et blikk. Men hvor lenge var Adam i Paradis…? Om hun hadde fått ordre fra oven eller det bare gikk opp for henne at hun var på jobb, vet ikke jeg; plutselig rykker hun til, trekker seg tilbake med en lett beklagende mine og er i gang med jakten igjen.

Min ikke-jagende venn sto igjen med et uttrykk som ikke var til å misforstå, men tok seg kraftig sammen da vi omsider kunne fortsette vår ferd mot toppen. Episoden er heller ikke gjenstand for noen særlig oppmerksomhet i ettertid så vidt jeg kan forstå, men det hender vi veksler megetsigende blikk idet vi passerer stedet der jaktflørten fant sted.