Marias strand

Marias strand er gjestmild med finslipte, glitrende steiner i vannkanten når sola står høyt og varmen tar tak. Magisk en kveldsstund idet lyset finner blåtonen; mystisk når mørket gir dønningene og stjernene roller som veivisere.

Det sies at hun alltid har vært her. Men om du spør, er det ingen som helt vet hvor lenge Maria har bodd i huset gjemt bak grønt løvverk, voksent bambuskjerr og et gjerde av drivved.

Mørkkledt og unnselig vandret hun hver dag i mange år langs stranden for å pynte med blomster i den lille kirken. Nå er det heller sjelden at den spede skikkelsen gjør badegjestene selskap på det viset.

Omtrent der Marias eiendom slutter holdt skomakeren til. Huset hans balanserte mellom land og strand, og selv mange år etter at skomakeren selv hadde forlatt denne verden holdt det stand mot vinterstormene. En tøff novemberdag ble bølgene for glupske og sakte men sikkert forsvant syl og lest i ruinene, om de ikke ble skylt på havet og landet på en helt annen strand.

Fordums storhet har også sin plass her. En gang så idylliske feriehus med herskapelig preg er sviktet av sine eiere og begynner å gå i oppløsning. Nå er det den andre siden av neset som gjelder; arvinger og nyrike har funnet sin plass der stål og betong holder glasset på plass og sikrer panoramautsikten i retning av det som en gang var fiendeland.

Det er dette neset det greske forsvaret fant det for godt å utstyre med en stridsvogn kamuflert med bølgeblikk. Om det er det osmanske rikets erobringer på midten av 1400-tallet som har bidratt til en standhaftig holdning overfor tyrkerne på den andre siden av stredet er vel heller tvilsomt. Sannsynligheten er nok større for at det er mer moderne historiske viderverdigheter som har gjort seg gjeldende i forholdet mellom de to landene helt opp til vår tid.

Maria er nøysom i sinn og skinn, slik øyfolket stort sett er det. Når marinen eskorterer George Bush sr. og hans greske redervenn i cruiseskip opp i lokale farvann og de suser forbi på veien noen meter unna er det egentlig ingen som vet å bry seg.

Stranden er lang, - veldig lang… Idet ferien tar til for alvor og byfolket fra Aten kommer seg vekk fra sine hverdagslige gjøremål oversvømmes den av de unge hippe forretningsfolkene, av hjemvendte småkonger og storfamiliene med medlemmer i alle aldre. Da finnes det ikke en ledig solseng, skyggefull plass under trærne eller for den saks skyld knapt et ledig ouzo-glass.

Men dette er Marias strand; for oss andre er den bare til låns for en stakket stund. Når sjøen ligger speilblank og nettene blir kjøligere stables stoler og bord inn i trange tavernaer, de små bostedene lukkes og eierne vender tilbake til hiet.

Maria inviterer ikke nettopp til konversasjon. Men møter du henne og ofrer et lite vink eller et ”kalimera” skal du ikke utelukke at belønningen er et smil tilbake under den brede bremmen. Og når vinterstormene igjen tar tak igjen er det hennes privilegium å reflektere over landsmenn og nordboere i alle varianter, deres liv og levnet her på hennes egen strand.